hvem visste kapitalisme kunne være så 4 the culture?!

Naomi Medina

broooooo hvem andre så superbowl halftime mandag morgen😭

for en som fikk livet sitt snudd på hodet da damn. droppa i 2017 (jeg gikk i 6. klasse og hadde nettopp lest the hate u give av angie thomas) er kendrick lamar etter min mening kanskje en av de sykeste kunstnerne vi har for tiden. han er en som formidler hjemstedet og kulturen sin gjennom alt han gjør, og han eier det.

dansekunstneren hooman sharifi sa (allegedly, ikke ordrett) noe om at «streetdance is about claiming your space» og jeg som hiphop-danser men også hiphop-nerd tenker det der gjelder jo for alt i hiphop. om du er rapper eller danser eller grafwriter så er det om å gjøre å ta mest plass og å gjøre plassen til sin egen. jeg tror det er derfor folka elsker kendrick lamar, han eier det han gjør hvor enn han gjør det. han tar med seg compton overalt jo. den 1.65 cm høye mannen tar mer plass enn shaquille o’neal mann 😭😭 sånn du kanke si navnet hans uten at noen har hørt det, og de eneste som er uenige er de som glazer pedo lightskins som bare rapper om mæber og at han skal stramme seg opp snart en dag (han lover)!! for meg er det null spørsmål, kendrick lamar er den beste av de beste mann. ingen lager filmer som kendrick lamar, jeg skal fortelle dere hvordan han beviste det gjennom superbowl halftime showet sitt og skal prøve å forklare enkelt for dere som ikke er hipster nok til å forstå.

for dere som er over 70 og ikke forstår hvem kendrick er så er google helt gratis! men kort fortalt han er en av de mest kjente rapperne for tiden, han er fra compton, california og han pusher egt 40 som karpe diem og phil t rich, men han er liksom ikke like gammel som yosef og don martin så han er fortsatt før den tiden man begynner å skrive bok og tv-serie om hvordan alt var så kult før. han er mest omtalt nå for disstracks mot en lightskin shoofer som tror han er goat men han er egt bare pedo med pilleproblem og mange barn han ikke bryr seg om. kendrick lamar er basically dagens tupac og om du ikke vet tupac så kanke jeg hjelpe deg mer.

om du er gammel og/eller liker musikk eller har vært på insta og tiktok denne uka vet du sannsynligvis hva superbowl halftime showet er. kendrick hadde nemlig det showet natt til mandag (norsk tid). mange mener lil wayne skulle hatt det, fordi han er fra byen der det ble spilt i år - new orleans, men bro han er så rumpe performer, bestevenn med han lightskin pedoen og nicki minaj som har barn med en pedo og han pusher liksom don martin og yosef alder så jeg føler han heller bør skrive biografi enn å rappe?? kendrick har vært den mest sentrale rappern det siste året (eller årene), so its only right at han får jobben. om det er en person jeg defender litt for grovt uten å egentlig kjenne han så er det kendrick. jeg liker å tro jeg ikke blir starstruck av de fleste men uff kendrick er et heftig unntak. sånn ja han er egentlig sikkert en av de 5% rikeste folka og alt det der men han gir tilbake og han husker hvor han kommer fra. og jeg elsker når folk claimer kulturen sin og ikke seller den for en feature eller reality serie. ikke alle klarer å stå opp for folka sine, som for eksempel når en rapper drar på farmen kjendis og gir gamle hvite håndballspillere n-word pass, men det er ofte de som er fiz til å rappe som gjør sånn shit og kenny ekke sellout!

uansett, superbowl halftime, wow så grovt. kenny har jo opptredd på superbowl før, under dr. dre sitt show og han drepte det da også. denne gangen var det ikke bare en konsert, men noe ekstremt symbolsk. kendrick gjør aldri shit uten intensjon, hver eneste lille greie er liksom gjennomført, og denne performancen var på et nytt nivå. alt var også en stor bannefinger til han rasisten som driver og gjør usa til diktatur disse dager. kendrick sa selv under opptredenen at «this is bigger than the music». mange ville brukt muligheten sin på superbowl halftime showet som en reklame, som en promo greie. kendrick bruker muligheten for å promotere ikke bare seg selv, men alt som er black heritage. det passer godt, det er jo faktisk også black history month akkurat nå (den korteste mnd i året!). ok så kendrick starta showet med samuel l jackson utkledd som uncle sam, som basically er den ultra nasjonalistiske maskoten som skal reppe usa. (uncle sam er nevnt i flere kendrick sanger.) det som er funny er at samuel er sam om man korter ned, men samuel er også pensjonert black panther!! (bro er eldgammel) unc sam sier det de fox news shooferne alltid sier «too loud too ghetto» blablabla. kendrick rapper som han gjør og folka hans danser og alt er helt blockparty og han disser rasistene og pedoene og alle som tror de er bedre enn han. plutselig hopper kollegaen hans fra gamle labelet hans TDE aka en av de tærteste rnb mæbene akkurat nå opp, sza!! hun bare chillern, synger og sitter og ser bad ut som vanlig. sza er den offisielle gjeste artisten for halftime showet. ok dere husker han pedoen kenny har beefa hele 2024?? vel beefen var egt ferdig og drake var egt død, men så begynte han å saksøke kenny og hele universal music for å fake streams ellerno??😭 bro han må stoppe og bare si sorry ja jeg er en deadbeat pedo og jeg kanke engang rappe og kendrick er beste, men han SAKSØKTE HAHAHAH det der er dritflaut. kenny ble råda til å ikke spille den ene av de tusen disstracksa han lagde i fjor vår, nemlig den drake valgte å saksøke, men bro gjorde det likevel og namedroppa shoofern med det mest mischevious smilet i kameraet😭

hvordan skal drake leve etter det der!!! jeg hører fortsatt på over og headlines av drake skal ikke lyve, men drake etter millie bobby brown må stoppes. det er liksom ikke helt diddy r.kelly heller, dette er mer sånn bro hvorfor sa du en 14-åring var tært og chatta masse med henne på dms ekke du over 25...

i tillegg kom ex-flingen hans, men først og fremst en legende dame opp og crip-walka, nemlig serena williams. hun er tennisspiller og kort fortalt vant en match i 2014, og som en compton jente gjør dansa hun sin lille gang-affiliated (jeg kødder) dans og hun fikk maaaad kritikk for det etterpå. så at kenny tar henne med opp for å: 1. danse på graven til pedo exen hennes og 2. danse i trynet til de fox news shooferne som kalte henne ghetto er så funny og så nice. men la meg fortelle dere det viktigste og det BESTE som skjedde under hele greia. det handla ikke om kendrick engang. jeg elsker kenny men han har vært veldig stille om palestina, kongo, sudan og alle andre utafor hans landegrenser as... en av danserne hans snek inn palestina x sudan flagg og hoppa oppå en bil på scenen og wava flagget.

han er banned fra nfl-stadiums for RESTEN AV LIVET. det der er en goat, som kendrick sier i family ties «ive been ducking the overnight activists» kanskje han skal ta sitt egne råd i akkurat den saken helt ærlig. jeg er kendrick fan for alltid men han er snart like coward som alle de andre dessverre. verden går under når eminem x machine gun kelly er den beste aktivisten i rap-gamet for tiden hahahhahahahaha. macklemore har blitt goat hva faen skjer. 😭 men ja det var egt høydepunktet og det er sånn hundrevis av andre symboler som lysene i crowden eller spillkonsoll setupet eller buksa til kendrick som er symbol på resistance på 70-tallet men det der blir en bibel, helt ærlig søk på tiktok det er faktisk useful her om du er lat. dette er ikke en kunstkritikk, dette er en kendrick glaze. poenget mitt er at om det er noen som kan «claim their space» så er det faen meg kendrick lamar. 😭 dere nye hipster-rap shoofere take notes! be humble og take care, og happy black history month.

When 2 queens come across each other and discuss how best to maximise their joint slay :p

Naima Jama

I have seen the remixes, I have seen the snoozy Washington Post articles and I have seen the Batman signal. Now wrap it up like a blanket, good service, I'm ready to tip.

“The Two Fridas” A double self portrait painted by Frida Kahlo in 1939

Everybody was tryna be like she a one hit wonder, no more fuel in her tank yippy yayo but it's like now what??? Two hit wonder? ;). Shiiiiiii, we back still and this time I'm taking you lot on a trip way back in time, before your mum and dad started swimming across the ocean, climbing mountains, dodging volcano eruptions and fighting tigers on the road to school.

How do i say that Frida Kahlo invented the “im a hoe too” movement before Amber Rose did, don't boo me yet, now hear me out. Word on the historical streets that Frida painted this portrait after she separated from her man Diego Rivera, she fell into a sad winter depression and most of her paintings later became dark and very personal. Don't you hate it when u meet a stranger n they start telling u all their business within 2 minutes, like, girl back up. Obvs, the woman didn't have twitter to go on and rant abt how her n-word aint shit, or a homegirl that could prank call him 2 see if he was gona pick up and sadly not a club to shake her nyash to vybz kartel music.

What she did tho was introduce the public to what a bad bitch that have found herself again look like, a baddie that manspreads, no make up cz her skincare routine probably 10/10, dress all slutty showing skin n shit, heart all healed, no bum gon stress her out right side Frida acting all different now, love that 4 her. Right side Frida look like she knows TGIF word by word, she look like she been listening to some sexyy red, I don't know mane,  like the guy married her when she was 22 and he was 43. Those are the years to be young, hot and lit, hence why she had a hoe phase and sneaky links during her marriage, i will get back 2 that dw.

Frida painted two versions herself, the left Frida is how she saw herself during her marriage with Diego, the traditional perfect wife, elegant, nicely presented on the outside, but most importantly if we talking woman 2 a woman her heart shows this is a look of a girl drained by a n-word. As much as i want this painting to be deep, maybe Frida just wanted to paint her evil twin, “shit we did i never tell twin 😋🤞🏻” type shit, and this is all over speculation. The wounded heart, the blood, and the hand holding, tells me her bum ass ex caused this distress. After all he cheated on her with her own sister, idk how many billions in the world we was back then but regardless out of all the billions he chose her sister, that can really scar a bitch.

Frida is carrying lots of pain, she probably mad at herself for giving an ugly man a chance n then he started treating her like she the ugly one, raise ur hand if u have ever been in a situation. Mane, I want better for left side Frida but this self portrait could be about reconnection, acceptance, embracement and revolution within the squad (evil twin shit). This is an ok painting. I heard a small girl watched her in awe paint this in 1939. That young girl was so inspired and motivated by Frida’s artistry she carefully learned from Frida, the girl grew up and became big herself, that girl is now Demi Lovato. 

For Frida and Diego LGBT stood for Lets Get Bitches Together. They had this relationship where they could hook up with other people, which is funny cuz everytime partners agree to have such a relationship one is happy and the other one is crying themself to sleep. The two Fridas can be interpreted that shit got too far, Diego had no issue with her having relationships with women but lost his mind when she was with men, like a typical straight man would. Their relationship was intense, passionate and painful, hence the scissors left side Frida is holding, maybe this was her way of showing she let go of the life she was living with Diego after their divorce.
Frida was anti a lot of things but she was never anti-catch a nut, she went on to live her best soft life being with artists, hollywood stars and other big brains people. She took pride in her work, her love affairs and her strong non gender conformity, watch ur boo, Frida be waking up real early 2 be a lover… Imagine the shock she would get if somebody came up to her today and asked her if she was a soft masc, a dom fem or a no label switch, that would forever change her bond with art and the trajectory of her life.

Regardless, I think 2 ME that piece is just meh, I did not connect with it as much as she expected me to. Simply because this got too much going on, it is making me think too hard about the meaning, or the fact that it could have multiple meanings to it, like girl just give me the answer to it already like. It is too realistic if u get me, very human-like figures, everything is too HD. If she painted Frida looking like an upside down horse with spider legs, also Frida's face(s) on it and the scissors were so low pixelated u would think it is a dildo??? cmon naw that is some good shit, it shows the artist has imagination beyond what the eyes can see. If i was there in 1939 and saw this i would instantly think my fucking god these bitches gay! Good for them, good for them.

Frida herself 2 ME is just a lady nothing special abt her, I am reminded of her once existence everytime i rewatch Coco other than that she is just a fog. I don't know if she is on the cancel list, or if she has done some weird shit i beg dont RARARA to me take it w ur God, I don't even know the woman like that. Just wanted to write abt how she's such a LGBT city girl, that's all my brain cells could provide. yh it takes talent to be able to paint like that, u telling me u lived in the same timeline as Billie Holiday and not once did she think of painting herself and Billie blazing it up dfkm.

Kun skapt for å passe vestlige briller

Dina Al-Makhrami 

Shirin Neshat er blant kunstnerne som stiller ut i den nye gruppeutstillingen "I Kept the Night Vigil…" ved Leila Gallery i Dubai,UAE. Kuratert av Behrang Samadzadegan. Shirin Nesha er en kunstner med et imponerende visuelt uttrykk som tar for seg temaer som kjønnsroller og religiøs kontroll, men det er lett å få følelsen av at kunsten hennes, og spesielt verket “Fervor,” er designet for å tilfredsstille et vestlig publikum som forventer å se muslimske kvinner fremstilt som undertrykte og avskåret fra frihet. For oss som faktisk lever disse livene, kan Neshats fremstilling føles stereotypisk og langt fra representativ for flertallet av muslimske kvinners virkelighet.

Kunstverk som “Fervor” taler til et publikum som fortsatt ser på muslimske kvinner som en gruppe uten valg og makt over eget liv. Neshats kunst spiller på det bildet og passer dermed perfekt for en vestlig kunstverden som ofte forventer narrativer om undertrykkelse. I stedet for å utfordre eller utdype de virkelige nyansene av hva det vil si å være muslimsk kvinne i dag, bekrefter hun et perspektiv som kan føles begrensende og feil. Det er nesten som om kunsten hennes er mer opptatt av å vise det “eksotiske og mystiske” muslimske samfunnet som noe fjernt og annerledes.

Kuratoren Behrang Samadzadegan har til hensikt å presentere et verk som skal utfordre betrakterens oppfatninger om hva det vil si å være kvinne i den muslimske verden. Samtidig er det en overveiende vestlig tilnærming i måten Neshats kunst presenteres, som kan skape en avstand mellom verkets intensjoner og den faktiske opplevelsen av muslimske kvinner i dagens samfunn. Dette gir inntrykk av at kuratorenes mål om å “utfordre stereotyper” ikke alltid stemmer overens med den stereotypiske fremstillingen som “Fervor” kan gi.

Om vi ser tilbake på et historisk blikk innen Islams historie, blir det tydelig hvor lite Neshats narrativ stemmer overens med realiteten for muslimske kvinner. Fatima al-Fihri, en muslimsk kvinne fra Tunisia, grunnla verdens første universitet, Al-Qarawiyyin, i Marokko på 800-tallet. Kvinner har også vært lærere, diktere og ledere i det muslimske samfunn gjennom århundrene. Det finnes også andre sterke kvinneroller som Arwa al-Sulayhi, en dronning i Jemen som ikke bare ledet sitt rike, men også løftet fram kunst og arkitektur. Hennes engasjement etterlot seg varige spor i Jemens kultur. På samme måte var Sitt al-Mulk i Egypts Fatimid-dynasti, kjent for sin støtte til kultur og kunst, spesielt innen mosaikk og arkitektur, som fortsatt kan sees i Egypt. I tillegg til disse lederne finner vi inspirerende kunstnere og tenkere som Rābiʿa al-ʿAdawiyya, en tidlig sufi-poet fra Basra som skrev sterke tekster om kjærlighet og lidenskap til Gud. Hennes verk har inspirert både litteratur og visuell kunst i århundrer.

Når Neshat fokuserer ensidig på undertrykkelse, hopper hun over disse kraftfulle eksemplene på muslimske kvinners bidrag og lederroller i historien. Dette valget begrenser kunsten og fortellingen hun skaper, samtidig som det overser en rik arv av muslimske kvinner som selvstendige og sterke.

Den vestlige kunstverdenen og feminismen kan ofte ha et veldig snevert perspektiv på hva frihet og selvstendighet betyr for kvinner. Men ikke vestlige feministiske perspektiver, som Chandra Mohanty sin kritikk av “undertrykkelse som standardbilde” av kvinner i det globale sør, viser hvordan vestlige blikk ofte definerer frihet ut ifra sine egne kulturelle normer. For mange muslimske kvinner handler frihet om å velge å leve i tråd med egen kultur og det kan bety hijab, niqab, eller kjønnsdelte rom. Mohanty viser til hvordan vestlige feministiske blikk kan være dominerende og undertrykkende fordi de ikke tar hensyn til at kvinner i ulike kulturer definerer frihet på forskjellige måter.

Lila Abu-Lughod, en annen feministisk antropolog, skriver også om hvordan vestlige feminister ofte misforstår muslimske kvinners valg som et tegn på tvang, når det i realiteten kan handle om kulturell tilhørighet og personlig identitet. Hun peker på hvordan hijab og kjønnsdelte rom kan være noe kvinner ser på som positive valg, der de selv finner trygghet, respekt og frihet. Å portrettere disse valgene som tvang, slik “Fervor” kan oppleves å gjøre, bekrefter i stedet stereotypier uten å anerkjenne den komplekse virkeligheten for mange muslimske kvinner.

I “Fervor” legger Neshat stor vekt på at kjønnsdelte rom er en begrensning. Men mange av oss ser på disse rommene som et sted for fellesskap, trygghet og frihet – ikke som et tegn på undertrykkelse. Vi velger kjønnsdelte rom fordi det gir oss friheten til å uttrykke oss uten press, en frihet mange vestlige feminister kanskje tar for gitt. Dette handler ikke om at vi ikke ønsker frihet, men om at vi definerer trygghet og komfort annerledes. For mange muslimske kvinner representerer disse rommene selvstendighet. Vi vil ha muligheten til å ha steder der vi kan være oss selv og dele rom med andre kvinner uten å føle at vi hele tiden må forholde oss til et vestlig ideal om frihet.

Når vi ser på “Fervor,” blir det tydelig at kunsten er laget med et perspektiv i tankene om et perspektiv som ser på muslimske kvinner som passivt fanget i tradisjoner og normer. Men i virkeligheten er vi et mangfold av kvinner med ulike valg, roller og stemmer. Når kunsten bare fokuserer på ett bilde, en “undertrykt” fortelling, gir det lite rom for de reelle valgene muslimske kvinner tar hver dag, både historisk og i dag. Neshats kunst kunne vært et mye sterkere bidrag hvis den hadde utfordret publikums fordommer i stedet for å bekrefte dem.

A Blood-Stained Coronation.

Nadra Abdi

One enters a room and history follows; one enters a room and history precedes. History is already seated in the chair in the empty room when one arrives. Where one stands in a society seems always related to this historical experience. Where one can be observed is relative to that history. All human effort seems to emanate from this door. (Dionne Brand, A Map to The Door of No Return.)

The recently uncovered portrait of King Charles III, painted by Jonathan Yeo, immediately raises questions about the role of monarchy in the “post” colonial world. As King Charles' portrait is unveiled to the world, he stands erect and stern, adorned in imperial glory, with a fluttering butterfly to his right and a faint smile softly brushed upon a face that represents the bloody legacy of British colonialism. Adorned in outsourced jewels and ornaments, the red stained canvas makes the expedient objective of monarchical rule splintering clear despite the symbolic attempt for metamorphosis. Like a thorn in our side, King Charles’ hubristic countenance toward his “subjects” functions as a continuous, successive wound, sutured by the perpetual lineage of the ruling family.

At first glance, the portrait adheres to the long-standing conventions of royal portraiture. However, rather than a structured and familiar framing, the artist envelops King Charles in a canvas smeared with repetitive strokes of red paint, containing his figure to be embraced in the entrenching miasmic aura of British colonial rule. King Charles’ portrait makes plain the convergence of the looted power and subjugation from the royal lineage, highlighting the intimacy of history with the scandal and overbearing excess of imperial privilege.

The iconography of the royals has long been crafted in isolation from the tumultuous realities of history, detached from the revolutions, wars, and struggles that shaped the lives of the common people. In a time marked by genocide(s) and enforced brutalities in Congo, Palestine, Sudan and elsewhere —often facilitated by so-called 'peacekeeping countries'— this portrait graces us with a barbarous charm, its callous elegance masking the horrors it symbolically overlooks both then and now. As the unravelling of royal portraiture continues to be a modern conception that is yet to be rendered an archive of the past, it is fair to ask what their status is beyond their initial symbolic function as representations of monarchical power.

What is the purpose of revisiting a portrait revealed at the start of the year? Why bring to light the dormant wounds of history for the sake of a king's portrait? Why reawaken the colonial narrative that feeds imperial impulses, buried beneath layers of forced collective amnesia? Why open that door of history? Given all this, why allow ourselves to forget what courses through our veins? As lived realities? While people live under the repercussions of a bygone ruling presence.

Just this month, in Australia — a country that is still a constitutional monarchy —King Charles was confronted by indigenous senator Lidia Thorpe’s mutinous proclamations. The deafening venue was bellowing loudly with her words as she shouted:

"You are not our King. You are not Sovereign. Give us back our land! You committed genocide against our people. Give us our land back. Give us what you stole from us - our bones, our skulls, our babies, our people. You destroyed our land.”

As Thorpe courageously lambasted the King, she showed me what Fred Moten so poetically captures as “not mere words of vengeance but vengeance of words on the move” in Black and Blur. Protest of this kind reveal to us the fertile nature of resistance, that we are (re)born into a history and not into a void. History’s shadow remains to be at the heel of our every step while refusing cessation. When Brand said “history is already seated in the chair in the empty room when one arrives,” I imagine the empty room that they entered upon, ululated at the presence of Thorpe, though no one else heared it— not even the King, who was seated right next to it.

Still, colonial tenacity persists in the portrayal of King Charles, revealing the complexities of historical narratives intertwined with power. This portrait is not some mere symbol of monarchy; it evokes the indivisible connection between historical redress and the ongoing impacts of colonialism from the proscenium of British legacy at home, all the way to the Commonwealth realm. The legacy of this once murderous enterprise pulses through contemporary societies with virulent vigour, compelling us to confront the scars left by a past that continues to influence through usurped sovereignty and power. As we engage with these visual narratives, we must ask ourselves why we allow such significant histories to fade into the room of collective amnesia. It is crucial to remember what courses through us like blood, challenging the structures that seek to clot the brutality of history and affirming the need for acknowledgment and redress in our present, even as they paint it in red.

HVEM HAR ANSVAR FOR RASISME?

Alicja Szczudlińska

Jeg har lenge beundret de stadig nye måtene kunst blir stilt ut på, særlig kunst med sosiale overtoner, som oppfordrer folk til handling, til en eller annen form for endring. Den kreative motstanden har faktisk eksistert i årevis. Kunstnere observerer flittig, reagerer på kontroversielle politiske beslutninger og kommenterer den økende uroen i samfunnet. Den kreative motstanden har faktisk eksistert i årevis.

I København dukket en slik kunstnerisk kommentar til innvandringspolitikken i Danmark først opp på gata, for senere å bli installert i Statens Museum for Kunsts permanente samling som et av 2000-tallets hovedverk. Det dreier seg om en serie plakater, i utgangspunktet anonyme, som ble hengt opp i Københavns gater i 2002. På oransje bakgrunn fantes det en stor, svart setning: «FOREIGNERS, PLEASE DON’T LEAVE US ALONE WITH THE DANES!». Plakatene ble laget av SUPERFLEX-gruppen, som bokstavelig talt ba utlendinger om å forbli i Danmark og ikke la landet bli mer fremmedfiendtlig. Dette var en kommentar til det politiske klimaet i Danmark og de økende innvandrerfiendtlige stemmer i hele EU, noe som fortsetter også i dag.

16 år senere ble lignende plakater, med oppdatert innhold, uventet hengt opp igjen i Københavns gater.  Store, hvite bokstaver roper ut fra en mørkeblå bakgrunn: «MULTICULTURALISTS, PLEASE DEAL WITH THE DANISH RACISM AND LEAVE US FOREIGNERS ALONE!». Den københavnerbaserte kunstneren Nermin Duraković (angivelig), som er født i Jugoslavia, deler et nytt perspektiv på det varige problemet. I sin enkle form er plakatene hans et kritisk og sarkastisk svar på SUPERFLEX' verk fra 2002. Skal det være utlendinger som føler seg forpliktet til å forbli i det intolerante Danmark og bekjempe dansk rasisme? Eller er dette snarere en oppgave for multikulturalister, som SUPERFLEX? I lys av Danmarks innvandringspolitikk, som stadig strammes inn og gjør det vanskeligere for migranter å bli i landet, ville det være useriøst å legge dette ansvaret på en av disse gruppene. Tenk hvilken.

Begge kunstverkene kan ses på Statens Museum for Kunst i Danmarks hovedstad. For å se plakatene trenger man bare å gå fra det ene rommet til det andre, ved siden av heisen, noe som får en til å tenke: «Er det egentlig en del av samlingen?». Men begge deler er selvfølgelig det, og enda mer - de er svært viktige i lys av dagens globale situasjon. Plakatene blir utstilt på samme måte: en stor plakat som fanger oppmerksomheten, og en haug med mindre plakater som besøkende kan ta med seg hjem – en unik suvenir fra turen eller en påminnelse om problemer som fortsatt burde få mer oppmerksomhet. For meg, som kommer fra et svært rasistisk land Polen, og som lenge beundret Skandinavia som et «toleranseparadis», virker disse prosjektene ekstremt viktige og morsomme på samme tid. Ikke bare fordi de setter spørsmålstegn ved toleransenivået i Norden, men også fordi de tar opp et universelt tema som flere burde tenke gjennom.

si sverg jeg så han fra national cypher 2011 del 3 live!!

Naomi Medina

foto: Nikky Zabo @munch 

nå som de eneste rapperne som fortsatt rapper på norsk og ikke har engelske enderim har bikket 40 og begynner å bli lei av rap, setter de i gang mye questionable prosjekter som jeg tror skal hitte de 20-something, «jeg stemmer sv», løkkainnflytter- final bossene, eller de 16-år gamle (mainly vestkant) kidsa som elsker UG og allerede planlegger russetiden sin fra 8.klasse. enten starter disse rapperne med teater som forteller om da rappere fortsatt brydde seg om hiphop, eller så starter de collabs med russeartistene som slutshamer og oppfordrer til rusmisbruk. deretter stiller de ut på munch!

jeg må si at jeg har vært litt skeptisk til utviklingen av hipster-rapperne som bare går i dressbukse, trenchcoats og solbriller og lager popmusikk nå for tiden, men jeg fakker med phil t. rich fra national cypher 2011 del 3 så jeg tenkte oki la meg sjekke ut hva han er up to. i tillegg hørte jeg at han har jobbet med nesten bare flerkulturelle kunstnere til prosjektet (alle r menn, surprise!!), og vi trenger mer av det i de prestigefylte institusjonene.

da jeg kom inn i 9. etg på containeren bak operaen var d første jeg så mye tekster, eller dikt, av edvard munch himself der han basically bare claimer han reddet hele verden med kunsten sin.. its giving white saviorism 😍 men jeg skal være fair noen av diktene var fine og det passa til det phil t. rich formidla. å stille ut på munch er vel sikkert sånn du må involvere hans kunst på en eller annen måte, litt samme opplegg som på det norske teatret da hkeem hadde teater og både folka på stovner og stemmene i hodet hans plutselig chatta på nynorsk, lol??? 😭😭😭

ok så da jeg gikk videre kom jeg inn til noe som minnet meg om odeon storo, spesifikt de salene som er enda litt dyrere for at skjermen skal strekke seg nesten litt rundt deg og d er surround sound så alt får litt 3d-effekt. så en kortfilm der phil t. var med gutta og skulle spise så ringte fortiden på en trapphone og sa «ikke glem hvor du kommer fra» og plutselig var han i hjemlandet!! crazy hvordan moderne teknologi funker. vil ikke spoile mer og anbefaler at dere ser den selv.

jeg gikk videre til the main attraction, nemlig phil t. rich live and in action!!! 😊😊

ok så hele dette «jeg skal bo i et studio i to mnd for å lage et album» minner meg om da kanye flytta inn på «mercedes-benz stadium» og paya en mill (dollar!!!) for hver dag han var der (allegedly, dont sue me), forskjellen her er jo at phil t. rich blir nok phil t. rich av d her, hehe. for dere som ikke har sett det, (eller kanskje ikke engang hørt om d engang fordi munch ikke alltid har bra promo for unge folk (hire me)) så sitter phil t. rich, eller arif som dere kaller han live and in action i et studio de har bygget inni utstillingen og lager musikk, så kan du ta på et headset som spiller av lyden som kommer fra inni studioet. alle kan se inn, men han kanke se deg, så dette er ikke tiden for dere upcoming artister som vil pitche en feature... dere kan evt skrive tekstene deres på brevene som ligger på sofabordene utenfor studioet, og legge brevet deres inn i postkassa ved siden av studioet (han leser d sikkert ikke). synes det i utgangspunktet er fett, men da jeg var der så jeg bare dette:

foto: Naomi Medina

jeg var der i sånn 20 min jo, ikkeno mer skjedde. ble skuffa fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få national cypher- opplevelsen 😔 jeg fikk i hvert fall sitte og lese magasinet som kompisen hans har laget med han, det var veldig fett. hakke så mye kritikk der faktisk. men ja d er et kult konsept og seff blir d hit or miss når shoofern skal være inni der sånn hver dag til desember… han her har IKKE sosialangst as fordi hvordan takler du at folk ser på deg uten at du aner hvem hva når hvordan, must be nice å være selvsikker nok til dette as 😭😭😭 men phil t. var tross alt selvsikker nok til å rappe på engelsk i national cypher 2011 del 3.

ok så overall, bra utstilling kult å få rap inn på munch, men d var mindre enn jeg forventa. og jeg følte han aldri sa nok liksom, alltid bare droppa halvveis bomber på oss uten å forklare seg selv 😭 og kanskje han kunne snakka mer om mote, f.eks siden han alltid lowk er dripped out selvom han har hitta unc status 🤣🤣 det var faktisk veldig fint alt sammen veldig kule visuals, men filmen skulle kanskje vært litt lengre enn i 12 min. skulle også ønske at vi gravde litt mer inn under overflaten til arif og hvorfor og hvordan han er. men hipster-rapperne er for mystiske til å grave under overflaten, eller trenchcoaten om du vil.

ok takk for meg, plis ikke ta meg seriøst. 😍

Harmonisk krysning mellom dans og musikk

Hedda Aker

foto: Natalie Dahl / OJDF.

I samspillet mellom tre musikere og en danser oppstår magi og bevegelse på nye måter, men har utøverne utnyttet potensialet mellom musikk og dans godt nok? 

“Jazm” av Frøy Aagre og Victor Pedersen begynner med alle musikerne plassert midt i rommet bak instrumentene sine. Danseren Victor A. O.  Pedersen sitter på en stol til venstre for dem. Først lurer jeg på om han skal begynne å synge eller gå bort til trommene, som ligger urørt på et lite teppe, men så begynner han smått å bevege på seg. Lydene fra marimbaen, saksofonen og kontrabassen flyter sammen med bevegelsene hans. Han jobber seg gjennom kroppen med flyt og stopp, lytter med kroppen til rytmene fra musikken. Det ser ut som han prøver å vri seg ut av noe. Scenebildet er fint, veldig harmonisk. Med hvite overdel og sorte bukser på alle utøverne blir bildet rent. Pedersen utforsker rommet mellom musikerne. Et øyeblikk leker han seg til og med inn under marimbaen mens musikeren Andreas Bratlie fortsatt spiller.

Låtene som fremføres i stykket har ingen tekst. Om en av musikerne synger, så synger han vokaler uten annen mening enn følelsen det gir. Det at sangen mangler som meningsbærende formidler i musikken, gjør at dansen får en mye mer sentral rolle. Det er akkurat som om danseren har erstattet sangeren og kroppen med bevegelsene sine får snakke for seg i stedet. Likevel er balansen mellom saksofonisten Frøy Aagre og danser Pedersen litt uklar. Frøy Aagre er et blikkfang der hun står i midten av bildet, rak med saksofonen og kledd i en hvit skjorteaktig kjole over de sorte buksene. I deler av stykket, og spesielt på begynnelsen blir Pedersens bevegelser litt gjentagende og ikke overraskende nok til å holde fokuset mitt. Øynene mine dras i stedet mot Aagre. Her kjennes det ikke helt klart hvem som skal ha fokus.

foto: Natalie Dahl / OJDF.

Stykkets mest magiske del er den rolige duetten der Aagre og Pedersen gjør kontaktimpro sammen mens Aagre spiller på saksofonen. Andreas Bratlie har satt seg ned på gulvet og synger. Audun Ellingsen spiller på kontrabassen med en bue. Det hele er uraktig, dekket i et blålig og rødlig, varmt lys. Aagre og Pedersen smelter sammen til ett. Det er veldig, veldig vakkert. Et sart møte mellom dansen og musikken. 

At stykket inneholder flere, forskjellige musikkstykker med en liten pause mellom hver, er interessant og skaper en veldig fin rytme i forestillingen. Det er forløsende når bandmedlemmene ser på, smiler og nikker til hverandre mellom låtene. Det skaper en mer nedpå og nær stemning og kler stykket godt. Mye dansekunst er koreografert fra begynnelse til slutt og mister disse menneskelige, uplanlagte møtene på scenen. Blant musikerne er det derimot helt naturlig. Det hadde vært fint om danseren også var med i disse møtene, og ikke bare sto oppstilt, klar til å begynne å danse til neste låt. 

Alt i alt oppleves hele forestillingen veldig fin og harmonisk. Likevel lurer jeg på om den kunne kledd en mindre scene eller en annen lyssetting, for noe av scenerommet oppleves som litt ubrukt. Bandet og danseren oppholder seg på et ganske lite område midt i rommet. Hva med hjørnene bak eller plassen opp mot publikum? Her kunne det vært større variasjon og utforskning av hele rommet. Om ikke kunne kanskje stykket vært tjent med at scenelyset lukket seg mer rundt plassen de oppholder seg. Nå har ikke Oslo Jazzdansfestival det største budsjettet, så kanskje, med et større budsjett, kunne man fått til et annet lys. 

foto: Natalie Dahl / OJDF.

Helt til slutt avsluttes stykket Pedersen med noen trinn og elementer hentet fra mer afrikanske stiler. Dette er rått og overraskende! I denne konteksten, med relativt rolig musikk til, får referansene en annen innpakning. Sammen med de lette marimbalydene og de jazzete rytmene fra kontrabassen, blir uttrykket lekent og delikat, morsomt og finurlig. Energien løftes når publikum begynner å klappe i takt helt mot slutten av stykket. En forløsende avslutning på en leken, liten reise. 

Alt i alt er “Jazm” en veldig harmonisk og fin forestilling. Spesielt delen med kontaktimprovisasjon mellom Aagre og Pedersen er vakker. I de andre delene har stykket enda mer potensial, selv om det fortsatt er fint og enkelt. Utøverne kunne utforsket og lekt mer med rom, bevegelser og plasseringer i forhold til hverandre. Uavhengig av dette er samarbeidet mellom musikere og en danser på scenen utrolig spennende, og jeg håper vi får se mer av det i fremtiden.

It is a full time job being non-binary - conversation with Yelaman Muqtarkhan.

Zarina Saidova

After being a month in Almaty, Kazakhstan, where I spent my time watching my brother's children and drinking Kumis (horse milk) and tea all day long, I was extremely eager to do something that I really was missing since my deportation from Norway - go to an art event.

What was kazakh artists working on?

I sat down to look what kind of events are happening in the city and was super happy to see that Egin Art Space is going to have an exhibition that same day, and a very important one also.

"It’s a Full-Time Job Being Non-Binary" by Yelaman Muqtarkhan is a dialogue on gender and queerness, exploring the richness of non-binary identities and human diversity. And for some people in this country, also a challenging theme to except. While writing this, petition “We are against open and hidden LGBT propaganda in the Republic of Kazakhstan!” collected required number of signatures (50 000) for consideration in Ministry of Culture and Information of the Republic of Kazakhstan. The Ministry also ordered to shut down www.selftanu.com, a website designed with LGBT+ information and guidance to help teenagers find answers to questions they maybe can’t ask anyone. “The content was harmful to the health and development of children”.

So what is happening in Kazakhstan? Are things changing, but slowly? Is there going to be anyone at the opening, or are people scared?

Pleased to see, the exhibition was packed with people interested in art, the theme, other artists, young and old. Upon arrival, I received a meticulously crafted map of the exhibition, made by the artist herself. Additionally, an exhibition book was available for purchase, providing an intimate glimpse into Yelaman's creative process through text and sketches.

The gallery presented Yelamans eight works, comprising paintings and objects. Each piece references famous universes from films, cartoons, and games. Through the lens of pop culture symbols, the works explore themes of sexuality, gender, and politics.

To learn more, I sat down with Yelaman a week later at the Egin gallery. We discussed her work, identity, and political issues in Kazakhstan.

Yelaman, 24 year old, identifying with she/her pronouns, is an agender artist based in Almaty, Kazakhstan. Her artwork, which spans fine art, 3D art, objects, and installations, draws from her childhood and personal experiences, with aesthetics reminiscent of digital worlds. Yelaman originally studied Film and TV production direction in San Francisco but returned to Almaty to pursue a different artistic direction, feeling more comfortable in her home country, emphasizing how lucky she is to have a county and a place she could go back to.

When did you start working on your exhibition?

- I have been working with this exhibition for two years. It’s inspired by characters from Kazakh games that were played before the colonization in my country. We can see in those games that characters and gender were fluid and that gender devision were made after the colonization. I wanted to explore that.

I was also influenced of Spanish philosopher and writer Paul B. Preciado, whose book "Can the Monster Speak? Preciado draws parallels to Franz Kafkas «Report to an Academy» where a monkey tells a group of scientists that human subjectivity is like a cage made with metall bars. Preciado writes about his own «mutant» cage and transformation, challenging the psychoanalytic community to rethink it’s theories and practices in light of contemporary understandings of gender and sexuality. He challenged for a more inclusive and respectful approach to diverse identities.

How did those two years go? I know personally that working for a long time can be exhausting with a lot of overthinking and overdoing.

- Everything started with me gathering the ideas. I created a presentation that I brought to a gallery with a proposition to make a personal exhibition.They told me that everything was solid, it had good potential, and all left to do was the work with the text portion of the project.

Since then I’d started researching different materials, essays, getting educated on the matter to reinforce my work with the theoretical base. At that point, the active part of the exhibition preparation had already started, so this was happening during the last year. At the same time I started renting a space to realize all of the pieces. Simultaneously, I started searching for funding. The final reply on funding took a few months and I got it in February of 2024. Since that moment me and Olar collective started formulating all texts: curatorial pieces, explanations, creating the exposition and the public program.

So, all main work was carried in the period of the last half of the year. As mentioned before, that was mainly due to the funding inquiry. We found a source of funding that we felt somewhat secure about, so we were patiently waiting until we got the confirmation in January and received it in February.

The characters came from games and movies from your childhood, can you tell how you chose the specific characters and what made you want to work with them?

-Being a queer child in Kazakhstan in the start of 2000, I felt like nothing around could resonate to me, But I felt connection to Sonic, anthropomorphic character from the videogame that could be anything, boy or a girl. Sonic also has now a really strong influence in LGBT community.

While working on King Kong character I took inspiration from Virginie Despentes’s book “King Kongs Theory”. In the book Despentes writes about King Kong and how the character embodies traits and qualities that are not confined to the binary labels of "male" or «female." The island King Kong lives in, symbolizes a place of potential for this ultra-powerful, polymorphic sexuality. It represents a safe space where diverse and fluid identities can exist and thrive.

The King Kong installation on my exhibition is drawn in 3D like a Lego. It emphasize how our systems is patriarchal binary and just like Lego, it can be reconstructed, remade and then relooked at as new.

While working with the Spider-Man theme, I aimed to explore the concept of dual identities. We often present one facet of ourselves to our families and another to our community, friends, and those closest to us. The costume and face mask evoke thoughts about hidden aspects of our personalities, including our kinky and sexual fantasies. Spiderman always have the possibility to chose, while queers maybe not always have a choice. Some of my family members know about me, while others not, so I’m still in a closet for some of them.

Yelaman's work aims to inspire discussions and change perspectives. Despite the government's attempts to silence discussions about queer identities, Yelaman hopes that her work can be a part of a broader conversation.

- I don’t want to make people change their minds, or be a “informational consultance” - that’s not my job. But hopefully the work that I do, will make at least one person think differently and be a part of a discussion.

What are your future plans?

- I want to take a master in fine art, maybe in Spain, but for that I have to be done with bachelor hehe.

The exhibition can be seen if you are in Almaty, Kazakhstan and is open until 30th of June.

En norsk-pakistansk opplevelse

Zishan Khan

foto: Zishan Khan

Er det FAKTISK mulig å føle seg kulturelt-representert i et hvitt-majoritetssamfunn, aka Norge? Torsdag 16. mai tok jeg, en 19 år gammel norsk-pakistansk gutt, en tur innom Interkulturelt museum og så en syk utstilling.

Det første jeg fikk øye på, er nettopp det jeg har valgt å skrive om. “Clapping hands on the dastarkhwan” er et av flere verk Sarah Kazmi har inkludert i utstillingen sin “Cooking, Time?”, hos Interkulturelt Museum på Grønland. Sarah Kazmi, en norsk-pakistansk kvinne født i Karachi, ønsker ved hjelp av “Cooking, Time?” å belyse arbeidet lagt ned i arkiveringen av pakistansk migrasjon til Norge. “Cooking, Time?” er en hyllest for toleransen, standhaftigheten og motstanden vist av de første pakistanerne som satte fot på norsk jord. 

Ved første øyekast ser jeg sterke pastellfarger. Farger som lyser opp en ellers så grå og grusete bakgrunn. Det lille jeg ser av det mørkeblå vannet hinter til at handlingen foregår på en strand. Pastellfargene vekker momentant nysgjerrigheten fordi man sjeldent finner de på gata til dags, med mindre du har en pakistanske slekt, med aunties som også har på seg casual cute salwar kamiz`s på lik linje med de fire auntiene på bildet. En slik fit, som jeg har forstått det, blir brukt når man slapper av og er med den nærmeste sirkelen. Jeg føler meg allerede hjemme for strender og aunties betyr utrolig god stemning, latter og deilig pakistansk mat. 

Fire aunties, en uncle og et barn tar opp majoriteten av portrettet. De to fremste og den bakerste auntien til venstre inviterer meg inn med smil og latter. Slik jeg også hadde opplevd hos en hvilken som helst annen pakistansk mor. Auntien bakerst til høyre er midt i en setning, men hvilken auntie prioriterer ikke “the tea” overfor bildet??? So she`s a real one, og det fører til at jeg opplever en sterkere tilhørighet til situasjonen. Sammen lager de det min mor kaller for “tikkian”. En rett med kjøttdeig og masse krydder som tradisjonelt formes med hendene, og stekes på mid-sterk varme. Jeg har spist “tikkian” flere ganger opp gjennom barndommen, og føler meg plutselig som barnet på bildet. Barnet som gir fra seg et sultent blikk og fokuserer fullt på maten som forberedes. 

Man ser en liten hvit skikkelse, som jeg antar er en hvit nordmann, vendt mot kamera. Jeg får en følelse av at personen stirrer, men hvem bryr seg for det gjør ikke kvinnene, mannen eller barnet på bildet (or maybe the tea was about her??). Pakistanerne på det pakistanske piknikteppet mekker himmelsk pakistansk mat, de ler, de chatter, de er sultne, og viser fingeren til Norge. 

Men hva står man igjen med etter å ha opplevd en overveldende følelse av beundring for å ha sett på et mesterverk? Vel, jeg stod igjen med stolthet og takknemlighet. Pakistanerne på bildet har banet vei for meg og min familie. Disse pakistanerne har skapt fellesskap på Mortensrud, de har gitt en norsk-pakistansk gutt tilhørighet, de, sammen med andre minoriteter, definerer Norge i dag. 

For første gang har jeg pekt på kunst i et museum og sagt “æææ mamma lager det der hjemme!!! Og fyf jeg har akkurat samme teppe under senga ”.

Lampa

lysforurensing og prislapper blir sjeldent et samtaleemne med mindre folk virkelig ikke tåler synet av det du har laget

- Haweya J.

Jeg savner tiden hvor ingen visste om Haugenstua. Det var en tid hvor jeg måtte være kreativ med å beskrive dens beliggenhet. Når jeg sier jeg er fra Haugenstua nå, møter jeg alltid et blikk som avveier om det er innafor å fullføre setningen min med sang. 

Når folk klarer å undertrykke denne trengselen, og heller nikker og sier ja jo, får jeg se øyeblikket de innser at Haugenstua er et ekte sted med ekte mennesker som bor der — at stedet jeg er født og oppvokst ikke bare er en rekvisitt som tilhører Herman Flesvig. 

Før han satte den ekle foten sin i studio (jeg venter forresten fortsatt på erstatningspengene mine for emotional distress) så var Haugenstua kjent for å være hjem til verdens største lampe. 

Lampa, også kalt “Storstua på Haugenstua”, er laget av brødrene Fredrik og Martin Raddum. Den er ni meter høy, den røde stangen er laget av betong, skjermen av gul plast. Lampefoten fungerer som en benk, i tillegg til de tre benkene som ligger på siden. Det er også varmekabler slik at man kan sitte der om vinteren; en omtenksom detalj som jeg er sikker på at de fire menneskene som sitter der i løpet av året, setter pris på. 

Lampa har en lyspære som blir slått på samtidig som de andre lyktestolpene når det blir mørkt. Helt siden den ble bygd, har den vekslet mellom å lyse altfor sterkt eller svakt. Ingen vet hvorfor. 

Noen spekulerte at lampa ble dempet på grunn av kostnadene. Andre mente den gikk opp i styrke for å avsløre ungdommene som brukte stedet for å røyke. Kanskje den ble dempet fordi det var uttrykt bekymringer knyttet til lysforurensing. Hvem vet? Ingen tar seg bryet med å oppdatere oss om sånne ting. 

Navnet antyder et ordspill: En stue-lampe til å pynte et nabolag som har ordet «stue» i navnet sitt. 

Til tross for den tilsynelatende generøsiteten av å utsmykke et grått og trist nabolag som ikke har blitt forskjønnet siden 70-tallet, ble lampa møtt med sinne av ulike slag. Småsøsknene til vennene mine irriterte seg over at den bratteste delen av akebakken ble blokkert, mens foreldrene mine ikke kunne tro at de brukte over en million kroner på dette når borettslaget verken hadde pusset opp badene eller de falleferdige balkongene. 

Det er ikke sånn at vi på Haugenstua ikke er mottakelige for kunst. Problemet var heller ikke at det ble brukt penger på kunst, eller at det sto i veien for andre viktigere prioriteringer. Det enkleste svaret er det som er mest treffende: Folk var rett og slett misfornøyde fordi lampa er stygg. 

Når jeg ser lampa, undres jeg over hvordan noen kunne tro at dette var en god ide. Et løfte om å slå en random verdensrekord, benker og belysningsnivå er liten trøst for at det som ligner på K&H-prosjektet til en 6.klassing er plassert i hjertet av nabolaget mitt. 

De mest konfliktskye av beboerne på Haugenstua stilte spørsmål rundt kunsten, slik som: har vi egentlig budsjett til dette? Eller: har dette forvokste svake ordspillet andre irriterende

kvaliteter vi bør vite om? Men lysforurensing og prislapper blir sjeldent et samtaleemne med mindre folk virkelig ikke tåler synet av det du har laget. 

Kanskje de antok at det var lett å imponere oss, at vi ikke hadde kunstneriske sensibiliteter, og at vi derfor ikke evner å se forskjell mellom bra og dårlig kunst. Jeg vet ikke hva annet som kan forklare hvorfor det Zeshan Shakar beskrev som «en sopp fra super mario» ble bygget. Det har ganske tragiske implikasjoner for deres kunstneriske evner om de ikke trodde vi var lett å imponere; om dette var resultatet av en oppriktig innsats. 

Kanskje jeg virker slem. Men det er faktisk jeg som må gå forbi den greia hver dag. 

Lampa irriterer meg fordi det virker som et monument som representerer nettopp hvor lite majoritetsbefolkningen tenker om oss. Når jeg har hatt opplevelser med kunst som har vært enormt berikende, uansett skaper, budskap, sjanger og form, har en dyp respekt for publikum vært en fellesnevner. Man trenger ikke en grad fra kunsthøgskolen for å gjenkjenne det. 

For det er egentlig dette som er utgangspunktet for irritasjonen min. Hvis nabolaget mitt skal bli beriket med kunst, vil jeg at det skal være kunst som virkelig beveger og inspirerer; den type kunst som vi kan relatere til, bånde over, være stolte av. Den type kunst vi kan samle oss rundt. som sår frø i sinnene til folk. 

Jeg unner oss det, vi som bor på Haugenstua.

hvem lot d museet her representere meg

Zaheer Madad

igjen, har jeg klart å rote meg bort i noe jeg definitivt ikke r kvalifisert for, men jeg har blitt utfordra til å hate på ting proffesjonelt, og jeg nekter null. i tillegg har jeg klart å prokrastinere til siste liten og jeg r redd dette blir en wordvomit session (samtidig er d målet). og etter å ha stressa med å finne noe verdi nok for min eksklusive kritikk, valgte jeg å være basic og bare dra til nasjonalmuseet bro :/

oooooog det gikk ikke lang tid før jeg fant no bullshit :

ngl, jeg ble ikke overraska i d hele tatt. d var en skog med malerier som var hvite menns sex fantasier and this one no different. jeg knekker sammen av hvordan malern prøver å covere opp ved å si at denne pappan r i fengsel og må få melken til dattera for å overleve. no shit du r i fengsel this aint your first rodeo, ta en titt på hvor aggressiv han r, he know what he doin. hele denne “barmhjertighet” acten (som malern beskriver d som) føles ut som ekstrem freudian slip, men freud hadde aldri gjemt å suge dattera sin tiddy, han hadde sugd chest med chest. d som plager meg r at han har klart å male d i 4k. waste av potensialle...

alle de malingene i den seksjonen var cursed, så jeg gikk videre og gikk meg vill et par ganger, d bygget der r helt elendig på mange måter men jeg kommer tilbake til d ameen

i første etasje støter man på denne blasfemien her:

nostalgien hitta meg med engang jeg tråkka inn i d rommet her, mange av disse kjolene så ut som bryllupskjoler fra hjemlandet. de bryllupene mamma pleide å slenge meg med på og jeg klarte å sovne før midnatt uansett om de spilte “gonjeshkak e telayi” på max volum og kaken som var så estetisk med “live laugh love” imprints men den smakte bare solsikkeolje. ok så jeg tenker wow! så mangfoldige de r som ikke bare har white shit her, men nah jeg leser lappen på den ene kjolen som var ekstremt pen, og d står england 1859... en random ass matilda.

du vet når du har spist ute også r d mat til overs som du får i en takeaway boks, og du gleder deg til å RIIIIIIVVVVVEEEEE den om dagen etr, men så har lillebroren spist den. ja d r den følselsen jeg fikk da jeg så den lappen

at this point var jeg drittlei hele museet og tenkte å tråkke videre hjemover. men hvorfor skal de gjøre d så vanskelig å komme seg ut av bygget og hvorfor r har de putta en kafe oppi en gymsal???

nå klarer jeg ikke bestemme meg hva som r verre ? det at museet ser ut som en svær ikea møbel, og at glassrommet på taket ser ut som et rom på lier sykehus eller at innsiden er fylt av porno fra 1800-tallet. hele bygget maskerer seg selv som greenwashing men de har klart å bygge the architect equivalent til uggs. selve den tyske arkiteten sitter og griner i en zoom call på nrk fordi de ikke ville bruke riktig type glass. faaaak bygget ditt

ikke misforstå jeg r into kunst og mote og sånt og driver m digital design selv. d tekniske i museet r ekstremt (da tenker jeg på maleteknikker osv.) jeg kanke no om d, så der skal jeg gi credit where credit is due. crazy nok r dette d største og mest representative museet i norge, og d inkluderer meg, noe jeg ikke vil være en del av plz. idk kall d heller nasjonalistiskmuseet, jeg r åpen til suggestions hvis dere vil starte en petition. takker ja til alt juicen jeg kan få, exactly som pappan i maleriet.

KUK-utstilling

- Odin Halu

I november 2022 hadde jeg mitt første møte med Arne Ekelands kunst, da jeg så en episode av kunstnerliv 2 på NRK. I denne episoden fikk vi et innblikk i livet og kunsten til en samtidskunstner, Amir Asgharnejad, og en kunstner fra 1900-tallet, Arne Ekeland (1908-1994). Like etter dette åpnet KUK (Kjøpmannsgata Ung Kunst) i Trondheim opp en utstilling med Arne Ekelands verk, noe jeg så klart måtte få med meg. På denne utstillingen ble det vist en rekke utvalgte malerier og tegninger som Ekeland skapte i perioden 1936 til hans død i 1994, mange som ikke engang hadde blitt vist fram før nå. 

I det jeg går inn dørene på KUK er det første jeg blir møtt med en hel vegg full av Ekelands skisser og tegninger. Noe av det som gjør Ekelands kunst unik er hans fargebruk, men her i hans tegninger ser vi kun fargeløse streker. Til tross for at dette er et noe mer annerledes uttrykk en det man finner i Ekelands malerier, ser vi her fortsatt kunstnerens estetiske kjennetegn, med mennesket i fokus, og et hint av politiske budskap.

Disse politiske budskapene kommer enda sterkere fram i Ekelands malerier. Så og si alle hans malerier ser ut til å ha et politisk budskap, med unntak av en del mer abstrakte verk, med fokus på farger, former og fasonger. Et av disse verkene, med navn «Utenfor universet» (1971), endte gjennom mitt besøk på KUK-utstillingen opp med å bli en favoritt. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til etter hvert.

(Utenfor universet, 1971)

Som tidligere nevnt, inneholder Arne Ekelands kunst som oftest politiske budskap, men hva slags politiske budskap er det Ekeland viser til i kunsten sin? I Ekelands kunst skildres det my tematikk rundt klassekampen, med arbeiderklassen i fokus. Han vokste selv opp med en far som var sagbruksarbeider, og ofte fikk sparken på grunn av hans engasjement rundt å starte opp fagforeninger. På grunn av dette måtte Ekeland flytte mye rundt som barn, og denne bakgrunnen ser ut til å ha påvirket hans kunstneriske uttrykk betraktelig.

I mange av hans malerier ser vi kunstnerens skildring av det undertrykte mennesket i det industrielle systemet. Ofte med røykskyer fra fabrikker i bakgrunnen, og stakkarslige arbeidere i fronten. Til tross for deres elendighet ser man også samholdet mellom alle menneskene, et lite glimt av positivitet i et ellers dystert bilde. 

Denne dystre, tunge hverdagen uttrykkes ikke kun gjennom kunstnerens motiver, men også hans fargebruk. Ekeland bruker ukonvensjonelle farger. Farger mange tør påstå ikke er «fine». Som hans politisk engasjerte far virker det som Ekeland også var meget opprørsk, noe vi kan se i hans bruk av ukonvensjonelle farger. Det han prøvde å uttrykke gjennom kunsten skulle ikke være «fint», ettersom motivene og budskapene forsøkte å sette lys på noe dystert og undertrykkende.

(Uten tittel, udatert, 80-tallet)

Kven er redd for raud, gul og blå? Overraskande mange folk

Rakeb Berhanu Erana

©Barnet Newman

På slutten av 1800-talet, kom den nye kunstrørsla, modernismen. Frå den tida, byrja kunsten å bevega frå å vera upersonleg og innanfor rigide rammar om kva som er vakkert, til å vera personleg og ekspressiv. Denne overgangen var ingen dans på roser. Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue lll, av Barnett Newman, er eit eksemplar for konflikten mellom modernismen og klassisk kunst. I 1986 vart maleriet vandalisert av ein klassisk kunst forkjempar. Dette angrepet sjokkerte kunstmiljøet, og skapte dialogar om kva moderne kunst representerer i eit utviklande samfunn og korleis ein skal restaurera kunstverk.

Newman vart født i 1905 av jødiske immigrantar i New York. Han byrja å måla då han gjekk på vidaregåande skule, og forsetja å måla mens han tok filosofi bachelor. Filosofi er sterkt knyt til kunsten hans, og mykje av verka hans er opptekne av å kontemplera kva kunst for ein til å kjenna, og forholdet mellom kunstnaren og kunsten sin. I 1944 byrja Newman å fokusera på å måla, og måleria hans tok mykje inspirasjon frå surrealisme. Newman var oppteken av å laga abstrakt kunst som var subjektiv og primitiv. Han meinte at kunstnarar som lagar abstrakt kunst burde henta inspirasjonar frå grunnleggjande menneskelege kjensler utan nokon tilknytingar til tradisjonar eller rammar innan kunst satt av menneska. Måleriserien, Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue, starta i 1966 og det tredje måleriet i serien vart fullført i 1967.

Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue lll stod over to meter høgt og fem meter breidd. Måleriet er dekka av ein livleg raudfarge, og på sidene finn ein ein tynn gul stripe og ein tjukkare blå stripe. Desse stripene kalla han for zip og dei representerte lysstrålar og det guddomlege.

Serien byrja med at Newman ville laga måleri prega av asymmetri og ubalanse. Då han hadde den raude basen på plass, blei han konfrontert med filosofien bak fargar. Newman innsåg at dei einaste fargane som går saman med rødt er dei andre primære fargane, gult og blått. Då byrja han å lura kvifor er det slik at gul og blå er dei einaste fargane som fungerer i måleriet. Kunstnarar hadde satt raudt, gult og blått i ein lukka boks kor dei representerte noko objektivt og gjort dei romantiske. Slik oppfatning om fargar tenkte Newman på som ein udiskutabel sanning som vart fastsett utan bevis. Denne sanninga, dogmet, gav fargar vilkårleg verdi som øydeleggar dei som fargar. Med dette prosjektet, hadde Newman som oppdrag å fria seg sjølv og publikum frå dette dogmet. Difor brukte han desse fargane på ein ekspressiv, subjektiv måte, vekke frå dei rigide ramane som var til stades.

Newman integrerte seg sjølv i maleriet. Han oppfordra publikum til å stå nær verket og inviterte dei til å oppleva kunsten hans med både eins sinnelag og kropp. Minimalismen i maleriet kjem frå Newmans ynskja om å laga kunst som kjem nøyaktig frå eins ufiltrerte, råe menneskelege kjensler. Denne tomheita i måleriet kan gjer ein uroleg. Fargen raud bringer fram intense kjensler, både positive og negative. Ein kan oppleva kjensler av fare, styrke, lidenskap, kjærleik og makt. Bruken av eit gigantisk læret kan få ein til å føla seg liten og ubetydeleg. I kontrast, kan størrelsen minna ein på stordomen på alt og finne komfort og plassen sin i vår grande røyndom. Ubalansen mellom fargane på maleriet skapar ustabilitet og gjer verket dynamisk. Dette representerer ubalansen innan mennesket og i naturen. Ein slik ubalanse for ein til å kjenna seg ukomfortabel og ikkje tilfredsstilt.

Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue lll vart møtt med intense og valdsame reaksjonar. I 1986, kutta artisten Gerard Jan Van Bladeren, i eit sjølverklært kunstnarisk utrykk, måleriet i fleire plassar. Van Bladeren meinte at kunstverket var ein fornærming mot kunst som heilheit, og perverterte kva kunst skulle vera. For lovbrytinga hans, fekk han tid i fengsel. Mange opprørte menneske sendte brev til museet som utstilte maleriet i støtte til Van Bladeren. Denne intense reaksjonen kan skuldast av menneske si frykt for store endringar i samfunnet. Kunst har i to tusen år handla om å framstilla det som er vakkert og konkret, og på to hundre år, prøvar radikale kunstnarar å føre eit paradigmeskifte. Ein slik endring går ikkje utan konflikt. Moderne kunst var også assosiert med venstrepolitikk, og klassisk kunst med senter- eller høgrepolitikk. Dette kunne ein sjå under andre verdskrig, då moderne kunst var ulovleg i nazi kontrollerte områdar. Fascistar stilte seg imot moderne kunst sin frie og individualistiske framgangsmåte.

På 80-talet, då nyliberalisme og konservatisme stod sterkt i Europa, var moderne kunst framleis provoserande og radikal.

Etter angrepet på måleriet, vart Daniel Goldreyer tilkalla for å restaurera måleriet. Då måleriet vart utstilt etter restaureringa, la publikum merke til at måleriet ikkje skinna like mykje som den pleidde. Måleriet blei sendt til undersøking, og det vart funnet ut at Goldreyer nytta ein raudmåling som innehald andre ingrediensar enn den Newman brukte. I tillegg, nytta han målerull og malte over delar av måleriet som ikkje vart kutta. Restaurasjonen blei kalla for det andre drapet. I retrospekt, blei måleriet verkeleg drepen? Nei, ikkje nødvendigvis. Ein kan sjå på kunstverk som noko udødeleg. Endring i eit kunstverk kan tolkast som endring i kunstverkets livsgong. Newman snakka om at verka hans skal vere antianekdotiske, at dei skal vere heile, sjølvforsynande og sjølvstendige. Desse kvalitetane bringar måleriet i livet, og det som har skjedd med måleriet gjennom tidene, blir ein del av dens livshistorie. Sjølv angrepet og den mislykka restaurasjonen blir ein del av måleriets livshistorie, og desse hendingane er essensielle for kva måleriet er.

Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue lll er eit dynamisk måleri som framleis vekkjer sterke kjensler hjå folk. Når ein ser nærare på måleriet, er det som om ein ser ein refleksjon av seg sjølv. Måleriet får ein til å tenkja på kva som er kunst og kva kunst kan fortelja om oss sjølv.

Manchester renaissance painting, they can imitate you but they cant duplicate you

- Naima Jama

I had the plan i just needed a platform, they done fucked up and gave me one. As I sit back, relax, crack jokes for a minute I think about the up-and-comers that could prolly get it.

Grayson Perry, Lamination from “fitting in and standing out” Exhibition, 2012

First and foremost, shoutout to new technology for “3D space” for letting me watch hate or watch love if the work is cute :P on the internet for free and without having to interact with anyone. Second, cause i woulda been pissed if i paid money to see Grayson Perry’s “fitting in and standing out” exhibition and i saw an imitation of our most loved renaissance art hanging there made by some british yute named Grayson Perry, to begin with the only Perry i know is Perry the platypus who served for million of kids worldwide, personally im not letting that one slide. Grayson Perry is not your fault name is what it is but you're already on strike 2 and i have barely written 200 words. You see Perry is one talented lad but his work of art is not even that deep. I can say hand on my heart I'm deeper than him when I'm 2 drinks in and the clock is past 12am. “Lamentation” is basically about how Tim crashed his brand new ferrari trying to impress his pretty sexy young second wife which is funny cause she look like Francine from American dad, but anywho now his BBL wife is watching him die while the paramedic trying to relive him, whilst a stranger is comforting him who happen to have the same dress as his mother (see his other tapestry). Like i hate smoking with paranoid people bitch tf do you mean you saw your mums dress on a stranger??? so overall this is basically flexing gone wrong. What is funny about this is how Tim died trying to flex but his wife has a fake LV bag which i'm pretty sure it looks identical to the one my auntie bought me from Somalia, see this is why i can't rock with Perry #2 cause i do see his vision but it's boring and very overused as mother nicki said “these birds copy every word, every inch but gang gang got the hammer and the wrench” and i know “Lamentation” is from 2012. Thats no excuse cause in 2012 i was on wattpad reading and writing fanfiction with deeper depth, exciting, breathtaking, heart pounding and it was just pure original storylines compared to “Lamentation”. Its mad cause Perry wrote “his destroyed phone lies at the bottom centre of the image like a skull in a religious painting” dfkm aired cause wdym by that??? Ngl if i read this when i was 14 i woulda said he was lowkey spitting but again it didn't take much to impress the yutes cause what makes you beautiful by one direction had us in a chokehold, that yourrrrr insecurrrr did some damage to society that needs 2 be studied. As much as i would like the this to resemblance a religious painting, its giving whatsapp aunties chain pictures they forward everyone, about how we are hostages to our phone and some of us are addicted to different kinds of social media pills, yet that's deeper than Perry's “Lamentation”, cause that actually did something 2 me. I hate when i stalk mediocre artists and see they making art till this day, damn you never retiring it reminds me of the time i used 2 work for this big corporation that starts with A and ends with N, and everytime i was behind on schedule a supervisor would land from the roof to take me to an empty aisle and kick me in the kneecaps and spit on my face. This is exactly how it feels when mediocre white people time and time again get the space to showcase their silly lil arts, the kevin hart meme going on twitter right now says a million words comparing to this, i beg stop kicking me in the kneecaps and spitting on me pls. 🙄

Renaissance painting, 2016

Some will say their fav renaissance painting is Mona Lisa (i don't wanna go too deep into this but she look like the type to spit on her hands to lotion herself, her breath probably stank, her fashion was wack as hell like bitch talkin she the queen when she looking like a lab rat ). Anywho mine is from Manchester new years eve 2016, on Well Street, although it is a picture it is a hood classic!!! Ask anyone about new years eve 2016, everyone will remember where they were and what they were doing, sorta us when michael jackson died you definitely remember where you were that day. I will start a petition where we demand “Lamentation” be replaced with manchester renaissance painting. What did Nicki say I’m Angelina, you Jennifer come on bitch you see where Brad at like?.??? Literally that one image gathered the culture in England with one shot, the one guy laying on the floor like he's my french muse?? The police brutality in the corner, the lady in the dress telling the police off, again the drunk dizzy guy on the floor ?? the taxis in the background, maybe all Time needed was a night out in Manchester ? he would still be alive right now if mfs aint gas him up - lil durk. At the end “Lamentation” happens when they lose the blueprint I mean the pinkprint.

I don't see the point to voice your opinion if you do NOT agree with anything i wrote above, this is not an open discussion, not a debate team, i won like i will just reply with nicki lyrics, charge it 2 the game n leave it. White boring, not exciting, meaningless, mediocre art is cool when U dont have a bitch keep yelling in your ear to open your eyes.