Lampa

lysforurensing og prislapper blir sjeldent et samtaleemne med mindre folk virkelig ikke tåler synet av det du har laget

- Haweya J.

Jeg savner tiden hvor ingen visste om Haugenstua. Det var en tid hvor jeg måtte være kreativ med å beskrive dens beliggenhet. Når jeg sier jeg er fra Haugenstua nå, møter jeg alltid et blikk som avveier om det er innafor å fullføre setningen min med sang. 

Når folk klarer å undertrykke denne trengselen, og heller nikker og sier ja jo, får jeg se øyeblikket de innser at Haugenstua er et ekte sted med ekte mennesker som bor der — at stedet jeg er født og oppvokst ikke bare er en rekvisitt som tilhører Herman Flesvig. 

Før han satte den ekle foten sin i studio (jeg venter forresten fortsatt på erstatningspengene mine for emotional distress) så var Haugenstua kjent for å være hjem til verdens største lampe. 

Lampa, også kalt “Storstua på Haugenstua”, er laget av brødrene Fredrik og Martin Raddum. Den er ni meter høy, den røde stangen er laget av betong, skjermen av gul plast. Lampefoten fungerer som en benk, i tillegg til de tre benkene som ligger på siden. Det er også varmekabler slik at man kan sitte der om vinteren; en omtenksom detalj som jeg er sikker på at de fire menneskene som sitter der i løpet av året, setter pris på. 

Lampa har en lyspære som blir slått på samtidig som de andre lyktestolpene når det blir mørkt. Helt siden den ble bygd, har den vekslet mellom å lyse altfor sterkt eller svakt. Ingen vet hvorfor. 

Noen spekulerte at lampa ble dempet på grunn av kostnadene. Andre mente den gikk opp i styrke for å avsløre ungdommene som brukte stedet for å røyke. Kanskje den ble dempet fordi det var uttrykt bekymringer knyttet til lysforurensing. Hvem vet? Ingen tar seg bryet med å oppdatere oss om sånne ting. 

Navnet antyder et ordspill: En stue-lampe til å pynte et nabolag som har ordet «stue» i navnet sitt. 

Til tross for den tilsynelatende generøsiteten av å utsmykke et grått og trist nabolag som ikke har blitt forskjønnet siden 70-tallet, ble lampa møtt med sinne av ulike slag. Småsøsknene til vennene mine irriterte seg over at den bratteste delen av akebakken ble blokkert, mens foreldrene mine ikke kunne tro at de brukte over en million kroner på dette når borettslaget verken hadde pusset opp badene eller de falleferdige balkongene. 

Det er ikke sånn at vi på Haugenstua ikke er mottakelige for kunst. Problemet var heller ikke at det ble brukt penger på kunst, eller at det sto i veien for andre viktigere prioriteringer. Det enkleste svaret er det som er mest treffende: Folk var rett og slett misfornøyde fordi lampa er stygg. 

Når jeg ser lampa, undres jeg over hvordan noen kunne tro at dette var en god ide. Et løfte om å slå en random verdensrekord, benker og belysningsnivå er liten trøst for at det som ligner på K&H-prosjektet til en 6.klassing er plassert i hjertet av nabolaget mitt. 

De mest konfliktskye av beboerne på Haugenstua stilte spørsmål rundt kunsten, slik som: har vi egentlig budsjett til dette? Eller: har dette forvokste svake ordspillet andre irriterende

kvaliteter vi bør vite om? Men lysforurensing og prislapper blir sjeldent et samtaleemne med mindre folk virkelig ikke tåler synet av det du har laget. 

Kanskje de antok at det var lett å imponere oss, at vi ikke hadde kunstneriske sensibiliteter, og at vi derfor ikke evner å se forskjell mellom bra og dårlig kunst. Jeg vet ikke hva annet som kan forklare hvorfor det Zeshan Shakar beskrev som «en sopp fra super mario» ble bygget. Det har ganske tragiske implikasjoner for deres kunstneriske evner om de ikke trodde vi var lett å imponere; om dette var resultatet av en oppriktig innsats. 

Kanskje jeg virker slem. Men det er faktisk jeg som må gå forbi den greia hver dag. 

Lampa irriterer meg fordi det virker som et monument som representerer nettopp hvor lite majoritetsbefolkningen tenker om oss. Når jeg har hatt opplevelser med kunst som har vært enormt berikende, uansett skaper, budskap, sjanger og form, har en dyp respekt for publikum vært en fellesnevner. Man trenger ikke en grad fra kunsthøgskolen for å gjenkjenne det. 

For det er egentlig dette som er utgangspunktet for irritasjonen min. Hvis nabolaget mitt skal bli beriket med kunst, vil jeg at det skal være kunst som virkelig beveger og inspirerer; den type kunst som vi kan relatere til, bånde over, være stolte av. Den type kunst vi kan samle oss rundt. som sår frø i sinnene til folk. 

Jeg unner oss det, vi som bor på Haugenstua.