En norsk-pakistansk opplevelse

Zishan Khan

foto: Zishan Khan

Er det FAKTISK mulig å føle seg kulturelt-representert i et hvitt-majoritetssamfunn, aka Norge? Torsdag 16. mai tok jeg, en 19 år gammel norsk-pakistansk gutt, en tur innom Interkulturelt museum og så en syk utstilling.

Det første jeg fikk øye på, er nettopp det jeg har valgt å skrive om. “Clapping hands on the dastarkhwan” er et av flere verk Sarah Kazmi har inkludert i utstillingen sin “Cooking, Time?”, hos Interkulturelt Museum på Grønland. Sarah Kazmi, en norsk-pakistansk kvinne født i Karachi, ønsker ved hjelp av “Cooking, Time?” å belyse arbeidet lagt ned i arkiveringen av pakistansk migrasjon til Norge. “Cooking, Time?” er en hyllest for toleransen, standhaftigheten og motstanden vist av de første pakistanerne som satte fot på norsk jord. 

Ved første øyekast ser jeg sterke pastellfarger. Farger som lyser opp en ellers så grå og grusete bakgrunn. Det lille jeg ser av det mørkeblå vannet hinter til at handlingen foregår på en strand. Pastellfargene vekker momentant nysgjerrigheten fordi man sjeldent finner de på gata til dags, med mindre du har en pakistanske slekt, med aunties som også har på seg casual cute salwar kamiz`s på lik linje med de fire auntiene på bildet. En slik fit, som jeg har forstått det, blir brukt når man slapper av og er med den nærmeste sirkelen. Jeg føler meg allerede hjemme for strender og aunties betyr utrolig god stemning, latter og deilig pakistansk mat. 

Fire aunties, en uncle og et barn tar opp majoriteten av portrettet. De to fremste og den bakerste auntien til venstre inviterer meg inn med smil og latter. Slik jeg også hadde opplevd hos en hvilken som helst annen pakistansk mor. Auntien bakerst til høyre er midt i en setning, men hvilken auntie prioriterer ikke “the tea” overfor bildet??? So she`s a real one, og det fører til at jeg opplever en sterkere tilhørighet til situasjonen. Sammen lager de det min mor kaller for “tikkian”. En rett med kjøttdeig og masse krydder som tradisjonelt formes med hendene, og stekes på mid-sterk varme. Jeg har spist “tikkian” flere ganger opp gjennom barndommen, og føler meg plutselig som barnet på bildet. Barnet som gir fra seg et sultent blikk og fokuserer fullt på maten som forberedes. 

Man ser en liten hvit skikkelse, som jeg antar er en hvit nordmann, vendt mot kamera. Jeg får en følelse av at personen stirrer, men hvem bryr seg for det gjør ikke kvinnene, mannen eller barnet på bildet (or maybe the tea was about her??). Pakistanerne på det pakistanske piknikteppet mekker himmelsk pakistansk mat, de ler, de chatter, de er sultne, og viser fingeren til Norge. 

Men hva står man igjen med etter å ha opplevd en overveldende følelse av beundring for å ha sett på et mesterverk? Vel, jeg stod igjen med stolthet og takknemlighet. Pakistanerne på bildet har banet vei for meg og min familie. Disse pakistanerne har skapt fellesskap på Mortensrud, de har gitt en norsk-pakistansk gutt tilhørighet, de, sammen med andre minoriteter, definerer Norge i dag. 

For første gang har jeg pekt på kunst i et museum og sagt “æææ mamma lager det der hjemme!!! Og fyf jeg har akkurat samme teppe under senga ”.