Harmonisk krysning mellom dans og musikk

Hedda Aker

foto: Natalie Dahl / OJDF.

I samspillet mellom tre musikere og en danser oppstår magi og bevegelse på nye måter, men har utøverne utnyttet potensialet mellom musikk og dans godt nok? 

“Jazm” av Frøy Aagre og Victor Pedersen begynner med alle musikerne plassert midt i rommet bak instrumentene sine. Danseren Victor A. O.  Pedersen sitter på en stol til venstre for dem. Først lurer jeg på om han skal begynne å synge eller gå bort til trommene, som ligger urørt på et lite teppe, men så begynner han smått å bevege på seg. Lydene fra marimbaen, saksofonen og kontrabassen flyter sammen med bevegelsene hans. Han jobber seg gjennom kroppen med flyt og stopp, lytter med kroppen til rytmene fra musikken. Det ser ut som han prøver å vri seg ut av noe. Scenebildet er fint, veldig harmonisk. Med hvite overdel og sorte bukser på alle utøverne blir bildet rent. Pedersen utforsker rommet mellom musikerne. Et øyeblikk leker han seg til og med inn under marimbaen mens musikeren Andreas Bratlie fortsatt spiller.

Låtene som fremføres i stykket har ingen tekst. Om en av musikerne synger, så synger han vokaler uten annen mening enn følelsen det gir. Det at sangen mangler som meningsbærende formidler i musikken, gjør at dansen får en mye mer sentral rolle. Det er akkurat som om danseren har erstattet sangeren og kroppen med bevegelsene sine får snakke for seg i stedet. Likevel er balansen mellom saksofonisten Frøy Aagre og danser Pedersen litt uklar. Frøy Aagre er et blikkfang der hun står i midten av bildet, rak med saksofonen og kledd i en hvit skjorteaktig kjole over de sorte buksene. I deler av stykket, og spesielt på begynnelsen blir Pedersens bevegelser litt gjentagende og ikke overraskende nok til å holde fokuset mitt. Øynene mine dras i stedet mot Aagre. Her kjennes det ikke helt klart hvem som skal ha fokus.

foto: Natalie Dahl / OJDF.

Stykkets mest magiske del er den rolige duetten der Aagre og Pedersen gjør kontaktimpro sammen mens Aagre spiller på saksofonen. Andreas Bratlie har satt seg ned på gulvet og synger. Audun Ellingsen spiller på kontrabassen med en bue. Det hele er uraktig, dekket i et blålig og rødlig, varmt lys. Aagre og Pedersen smelter sammen til ett. Det er veldig, veldig vakkert. Et sart møte mellom dansen og musikken. 

At stykket inneholder flere, forskjellige musikkstykker med en liten pause mellom hver, er interessant og skaper en veldig fin rytme i forestillingen. Det er forløsende når bandmedlemmene ser på, smiler og nikker til hverandre mellom låtene. Det skaper en mer nedpå og nær stemning og kler stykket godt. Mye dansekunst er koreografert fra begynnelse til slutt og mister disse menneskelige, uplanlagte møtene på scenen. Blant musikerne er det derimot helt naturlig. Det hadde vært fint om danseren også var med i disse møtene, og ikke bare sto oppstilt, klar til å begynne å danse til neste låt. 

Alt i alt oppleves hele forestillingen veldig fin og harmonisk. Likevel lurer jeg på om den kunne kledd en mindre scene eller en annen lyssetting, for noe av scenerommet oppleves som litt ubrukt. Bandet og danseren oppholder seg på et ganske lite område midt i rommet. Hva med hjørnene bak eller plassen opp mot publikum? Her kunne det vært større variasjon og utforskning av hele rommet. Om ikke kunne kanskje stykket vært tjent med at scenelyset lukket seg mer rundt plassen de oppholder seg. Nå har ikke Oslo Jazzdansfestival det største budsjettet, så kanskje, med et større budsjett, kunne man fått til et annet lys. 

foto: Natalie Dahl / OJDF.

Helt til slutt avsluttes stykket Pedersen med noen trinn og elementer hentet fra mer afrikanske stiler. Dette er rått og overraskende! I denne konteksten, med relativt rolig musikk til, får referansene en annen innpakning. Sammen med de lette marimbalydene og de jazzete rytmene fra kontrabassen, blir uttrykket lekent og delikat, morsomt og finurlig. Energien løftes når publikum begynner å klappe i takt helt mot slutten av stykket. En forløsende avslutning på en leken, liten reise. 

Alt i alt er “Jazm” en veldig harmonisk og fin forestilling. Spesielt delen med kontaktimprovisasjon mellom Aagre og Pedersen er vakker. I de andre delene har stykket enda mer potensial, selv om det fortsatt er fint og enkelt. Utøverne kunne utforsket og lekt mer med rom, bevegelser og plasseringer i forhold til hverandre. Uavhengig av dette er samarbeidet mellom musikere og en danser på scenen utrolig spennende, og jeg håper vi får se mer av det i fremtiden.