HVEM HAR ANSVAR FOR RASISME?

Alicja Szczudlińska

Jeg har lenge beundret de stadig nye måtene kunst blir stilt ut på, særlig kunst med sosiale overtoner, som oppfordrer folk til handling, til en eller annen form for endring. Den kreative motstanden har faktisk eksistert i årevis. Kunstnere observerer flittig, reagerer på kontroversielle politiske beslutninger og kommenterer den økende uroen i samfunnet. Den kreative motstanden har faktisk eksistert i årevis.

I København dukket en slik kunstnerisk kommentar til innvandringspolitikken i Danmark først opp på gata, for senere å bli installert i Statens Museum for Kunsts permanente samling som et av 2000-tallets hovedverk. Det dreier seg om en serie plakater, i utgangspunktet anonyme, som ble hengt opp i Københavns gater i 2002. På oransje bakgrunn fantes det en stor, svart setning: «FOREIGNERS, PLEASE DON’T LEAVE US ALONE WITH THE DANES!». Plakatene ble laget av SUPERFLEX-gruppen, som bokstavelig talt ba utlendinger om å forbli i Danmark og ikke la landet bli mer fremmedfiendtlig. Dette var en kommentar til det politiske klimaet i Danmark og de økende innvandrerfiendtlige stemmer i hele EU, noe som fortsetter også i dag.

16 år senere ble lignende plakater, med oppdatert innhold, uventet hengt opp igjen i Københavns gater.  Store, hvite bokstaver roper ut fra en mørkeblå bakgrunn: «MULTICULTURALISTS, PLEASE DEAL WITH THE DANISH RACISM AND LEAVE US FOREIGNERS ALONE!». Den københavnerbaserte kunstneren Nermin Duraković (angivelig), som er født i Jugoslavia, deler et nytt perspektiv på det varige problemet. I sin enkle form er plakatene hans et kritisk og sarkastisk svar på SUPERFLEX' verk fra 2002. Skal det være utlendinger som føler seg forpliktet til å forbli i det intolerante Danmark og bekjempe dansk rasisme? Eller er dette snarere en oppgave for multikulturalister, som SUPERFLEX? I lys av Danmarks innvandringspolitikk, som stadig strammes inn og gjør det vanskeligere for migranter å bli i landet, ville det være useriøst å legge dette ansvaret på en av disse gruppene. Tenk hvilken.

Begge kunstverkene kan ses på Statens Museum for Kunst i Danmarks hovedstad. For å se plakatene trenger man bare å gå fra det ene rommet til det andre, ved siden av heisen, noe som får en til å tenke: «Er det egentlig en del av samlingen?». Men begge deler er selvfølgelig det, og enda mer - de er svært viktige i lys av dagens globale situasjon. Plakatene blir utstilt på samme måte: en stor plakat som fanger oppmerksomheten, og en haug med mindre plakater som besøkende kan ta med seg hjem – en unik suvenir fra turen eller en påminnelse om problemer som fortsatt burde få mer oppmerksomhet. For meg, som kommer fra et svært rasistisk land Polen, og som lenge beundret Skandinavia som et «toleranseparadis», virker disse prosjektene ekstremt viktige og morsomme på samme tid. Ikke bare fordi de setter spørsmålstegn ved toleransenivået i Norden, men også fordi de tar opp et universelt tema som flere burde tenke gjennom.