Kun skapt for å passe vestlige briller
Dina Al-Makhrami
Shirin Neshat er blant kunstnerne som stiller ut i den nye gruppeutstillingen "I Kept the Night Vigil…" ved Leila Gallery i Dubai,UAE. Kuratert av Behrang Samadzadegan. Shirin Nesha er en kunstner med et imponerende visuelt uttrykk som tar for seg temaer som kjønnsroller og religiøs kontroll, men det er lett å få følelsen av at kunsten hennes, og spesielt verket “Fervor,” er designet for å tilfredsstille et vestlig publikum som forventer å se muslimske kvinner fremstilt som undertrykte og avskåret fra frihet. For oss som faktisk lever disse livene, kan Neshats fremstilling føles stereotypisk og langt fra representativ for flertallet av muslimske kvinners virkelighet.
Kunstverk som “Fervor” taler til et publikum som fortsatt ser på muslimske kvinner som en gruppe uten valg og makt over eget liv. Neshats kunst spiller på det bildet og passer dermed perfekt for en vestlig kunstverden som ofte forventer narrativer om undertrykkelse. I stedet for å utfordre eller utdype de virkelige nyansene av hva det vil si å være muslimsk kvinne i dag, bekrefter hun et perspektiv som kan føles begrensende og feil. Det er nesten som om kunsten hennes er mer opptatt av å vise det “eksotiske og mystiske” muslimske samfunnet som noe fjernt og annerledes.
Kuratoren Behrang Samadzadegan har til hensikt å presentere et verk som skal utfordre betrakterens oppfatninger om hva det vil si å være kvinne i den muslimske verden. Samtidig er det en overveiende vestlig tilnærming i måten Neshats kunst presenteres, som kan skape en avstand mellom verkets intensjoner og den faktiske opplevelsen av muslimske kvinner i dagens samfunn. Dette gir inntrykk av at kuratorenes mål om å “utfordre stereotyper” ikke alltid stemmer overens med den stereotypiske fremstillingen som “Fervor” kan gi.
Om vi ser tilbake på et historisk blikk innen Islams historie, blir det tydelig hvor lite Neshats narrativ stemmer overens med realiteten for muslimske kvinner. Fatima al-Fihri, en muslimsk kvinne fra Tunisia, grunnla verdens første universitet, Al-Qarawiyyin, i Marokko på 800-tallet. Kvinner har også vært lærere, diktere og ledere i det muslimske samfunn gjennom århundrene. Det finnes også andre sterke kvinneroller som Arwa al-Sulayhi, en dronning i Jemen som ikke bare ledet sitt rike, men også løftet fram kunst og arkitektur. Hennes engasjement etterlot seg varige spor i Jemens kultur. På samme måte var Sitt al-Mulk i Egypts Fatimid-dynasti, kjent for sin støtte til kultur og kunst, spesielt innen mosaikk og arkitektur, som fortsatt kan sees i Egypt. I tillegg til disse lederne finner vi inspirerende kunstnere og tenkere som Rābiʿa al-ʿAdawiyya, en tidlig sufi-poet fra Basra som skrev sterke tekster om kjærlighet og lidenskap til Gud. Hennes verk har inspirert både litteratur og visuell kunst i århundrer.
Når Neshat fokuserer ensidig på undertrykkelse, hopper hun over disse kraftfulle eksemplene på muslimske kvinners bidrag og lederroller i historien. Dette valget begrenser kunsten og fortellingen hun skaper, samtidig som det overser en rik arv av muslimske kvinner som selvstendige og sterke.
Den vestlige kunstverdenen og feminismen kan ofte ha et veldig snevert perspektiv på hva frihet og selvstendighet betyr for kvinner. Men ikke vestlige feministiske perspektiver, som Chandra Mohanty sin kritikk av “undertrykkelse som standardbilde” av kvinner i det globale sør, viser hvordan vestlige blikk ofte definerer frihet ut ifra sine egne kulturelle normer. For mange muslimske kvinner handler frihet om å velge å leve i tråd med egen kultur og det kan bety hijab, niqab, eller kjønnsdelte rom. Mohanty viser til hvordan vestlige feministiske blikk kan være dominerende og undertrykkende fordi de ikke tar hensyn til at kvinner i ulike kulturer definerer frihet på forskjellige måter.
Lila Abu-Lughod, en annen feministisk antropolog, skriver også om hvordan vestlige feminister ofte misforstår muslimske kvinners valg som et tegn på tvang, når det i realiteten kan handle om kulturell tilhørighet og personlig identitet. Hun peker på hvordan hijab og kjønnsdelte rom kan være noe kvinner ser på som positive valg, der de selv finner trygghet, respekt og frihet. Å portrettere disse valgene som tvang, slik “Fervor” kan oppleves å gjøre, bekrefter i stedet stereotypier uten å anerkjenne den komplekse virkeligheten for mange muslimske kvinner.
I “Fervor” legger Neshat stor vekt på at kjønnsdelte rom er en begrensning. Men mange av oss ser på disse rommene som et sted for fellesskap, trygghet og frihet – ikke som et tegn på undertrykkelse. Vi velger kjønnsdelte rom fordi det gir oss friheten til å uttrykke oss uten press, en frihet mange vestlige feminister kanskje tar for gitt. Dette handler ikke om at vi ikke ønsker frihet, men om at vi definerer trygghet og komfort annerledes. For mange muslimske kvinner representerer disse rommene selvstendighet. Vi vil ha muligheten til å ha steder der vi kan være oss selv og dele rom med andre kvinner uten å føle at vi hele tiden må forholde oss til et vestlig ideal om frihet.
Når vi ser på “Fervor,” blir det tydelig at kunsten er laget med et perspektiv i tankene om et perspektiv som ser på muslimske kvinner som passivt fanget i tradisjoner og normer. Men i virkeligheten er vi et mangfold av kvinner med ulike valg, roller og stemmer. Når kunsten bare fokuserer på ett bilde, en “undertrykt” fortelling, gir det lite rom for de reelle valgene muslimske kvinner tar hver dag, både historisk og i dag. Neshats kunst kunne vært et mye sterkere bidrag hvis den hadde utfordret publikums fordommer i stedet for å bekrefte dem.